Utgiftene til sikkerhetskontroll på norske flyplasser har eksplodert: Kontrollvirksomheten koster oss 3 millioner kroner, hver dag – hele året.
Norsk og internasjonal luftfart lever med en konstant terrortrussel hengende over seg. Spesielt etter terroranslaget i USA, New York den 11. september 2001 og også senere forsøket på å sprenge et fly i luften ved hjelp av flytende sprengstoff, har myndighetenes stilt strengere og strengere sikkerhetskrav ved flyplassene. Det drives systematisk og godt arbeid for å hindre at terrorplaner skal bli satt ut i livet. Alle som skal ut og reise, skal sjekkes før de slipper inn i avgangsområdene på flyplassene.
Og er det f.eks et lite hull i sikkerhetsgjerdene rundt flyplassen - så stoppes all trafikk inntil hullet er sikret. Oppdages det en uidentifisert kollie/bagasje ombord i flyet, ja da må all bagasjen gåes igjennom å sjekkes opp mot passasjerlisten før flyet i det hele tatt får lov til å lette. Sikkerheten tas på det største alvor i luftfarten.
Alt dette skjer fordi vi ikke tolererer at noen skal dø i lufta. Konsekvensene hvis det skulle gå galt med et fly, kan være at 100 personer blir drept eller hardt skadd.
Nullvisjon i veitrafikken
I vedtaket om Nullvisjon er det delte ansvaret sentralt.
1. De som bygger og former veitransportsystemet, skal ha som mål å bygge et veitransportsystem som kan håndtere menneskelig svikt. Systemet må ikke bare håndtere våre egne feilvurderinger og feilhandlinger, det må også beskytte oss fra andres feilvurderinger og feilhandlinger.
2. Trafikantenes ansvar er fullt ut å følge de spilleregler som planleggerne har satt opp. Hvis trafikantene ikke klarer å følge spillereglene, faller ansvaret tilbake på de som utformer og bygger vegtransportsystemet, og de må på nytt tilpasse systemet til menneskenes evne. Dette fordi det da er åpenbart at kravene til trafikantene var satt for høyt.
 |
| Ofte har vi diskusjoner som dette når vi snakker om sikkerhet på norske veier: Ja, men rumlefelt gir jo god effekt på sikkerheten. Den reduserer jo antall drepte med opp mot 50%! (Er det da nødvendig å sikre denne med fysiske sikkerhetsbarrierer som reduserer ulykkene med opp mot 905?) |
I praksis
Behovene for å sikre våre høytrafikete og trafikkfarlige riksveier med en trafikk på over 6000 kjøretøy i døgnet er pr 1. januar 2015 på 1783 km. Dette kan redusere antall drepte og hardt skadde med hele 100 personer hver år ifølge beregninger gjort av Veidirektoratet.
Men regjeringen Stoltenberg valgte å ikke å prioritere dette i Nasjonal transportplan 2014-2023 da den ble lagt fram og vedtatt juni 2013.
Skulle vi fulgt denne planen ville det de neste 10 årene blitt sikret kun 780 av disse 1850 km (ved starten av NTP perioden 1. januar 2014). Dette utgjør rundt 42% av behovene. Omregnet i sparte liv, utgjør dette en prioritering på en ønsket reduksjon på 42 av 100 personer.
Det gjøres mye bra arbeid på mange områder innenfor trafikksikkerhet. Men på hvilket annet samfunnsområdet ville vi ha akseptert å ikke gjøre vårt ytterste for å spare alle 100 menneskelivene ved å bygge sikkerhetsbarrierer? Som beskrevet ovenfor - ikke i lufttrafikken, på bane eller i sjøen.
Brutalt og hjerterått.
Det finnes kun to ord for en slik ønsket politikk: brutalt og hjerterått. Trafikantene og myndighetene har et stort felles ansvar. Og dette ansvaret må alle ta. Er det noe vi vet med sikkerhet - ja, så er det at mennesker vil gjøre feil. Også i fremtiden. For hver kilometer sikret vei vi får, vil antall tapte menneskeliv og hardt skadde reduseres!
Tiden er overmoden for at vi nå går fra en visjon til en nulltoleranse også på veien.
Les også:
Nrk.no: Nedprioriterer sikkerheten på veien
Dagsavisen: Nullvisjonen - ja, delvis
Aftenposten: Sikkerhetskontrollen: Falsk trygghet for passasjerene
Flylegen.no: Sikkerheten i lufta bedre enn noen gang
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar