Tiden leger ikke alle sår!

Tiden leger ikke alle sår, 

men tiden lærer oss å leve med dem.

Nok en julehøytid - og mange feirer julen uten sine aller kjæreste,
fordi de ble revet bort alt for tidlig.

22. juli 2011 har synliggjort for mange - hvilken tragedie som rammer familie og venner når noen blir kastet så brutalt inn i tragedien det er når noen blir revet bort, plutselig og uten noe som helst form for varsle. Media og journalister har selvsagt vært opptatt å formidle inntrykk og stemninger fra overlevende og familier som mistet noen på denne tragiske dagen. Og inntrykkene er så umenneskelig sterke, at vi trenger lang, lang tid for i det hele tatt greie å ta noe av dette innover oss, hvis vi i det hele tatt evner å skjønne konsekvensene av grusomhetene som skjedde denne dagen.

Jeg kjenner personlig en indre fortvilelse, og føler med alle familiene og venner som i år har hatt en meget spesiell adventstid og jul. For sårene er smertelige og savnet fortvilende stort. Tanken på at man aldri, aldri skal få møte sine aller høyeste elskede familiemedlemmer og venner, er fortvilelsen selv!

Savnet og minnene er der - mange gode flotte minner som man kan trekke på smilebåndet av, og som gjør at man er takknemlig for å fått delt tid og minner med personene som nå er dypt savnet.

Jeg har også denne julen tenkt mye på Kim-André og Thea som mistet sin mor, far og lillesøster den skjebnesvangre dagen 17. juli 2006 - og jeg kjenner et sterkt savn etter 3 vakre mennesker som jeg ikke kan klemme og ønske god jul.

Tiden leger ikke alle sår, 

men tiden lærer oss å leve med dem! 

Les også:

Bloggpost : -Ubeskrivelig smerte, Kristoffers mor om hvordan det var å miste sin sønn i Afghanistan Bloggpost: Julen er også tid for ettertanke