Fem år siden 17. juli 2006

Mine tanker går idag først og fremst til Kim og Thea!

En tilfeldig familie ble nesten utradert, på en biltur til en flyplass for en etterlengtede ferietur for mor, far og deres 2 døtre.

Den nesten nye Volvo V70 var pakker med kofferter, fulle av ferieklær og lekene til de 2 jentene Thea (7) og lille Andrea (5).
De startet sin ferie med en biltur fra sitt hjem i Hægeland (Vest-Agder) og skulle kjøre til Sola Lufthavn i Rogaland. Eldste gutten, Kim (17) var allerede en ansvarlig gutt, og skulle ha sin første sommerferie hjemme (han hadde hatt sommerjobb på verkstedet). På sin tur var det mange farer som møtte den lille familien på 4 som vi kanskje ikke tenker på til daglig. Jeg skal innrømme at jeg ikke tenkte så mye på dette tidligere, jeg som mange andre blade fort videre når en liten notis fortalte om en frontkollisjon med omkomne og/eller hardt skadde.

Det meste gikk bra, familien var oppstemt og glad. Endelig hadde pappa klart å ordne seg med ferie, fra sitt opptatte virke som eier og daglig leder av Steinsland Mekaniske verksted. Et verksted som produserte brøyteploger og asfaltvogner til bruk for vedlikehold av våre veger. Kundene var mange og produksjonen gikk for fullt. Første halvår 2006 var omsetningen passert hele 2005-omsetningen. Både pappa og mamma hadde sitt daglige arbeid på dette mekaniske verkstedet, som sysselsatte hele 10 personer på det lille tettstedet Hægeland, med rundt 700 innbyggere.

Men da bilen med pappa Arnt-Olav (38) og mamma Anne-Cathrine (37), de to unge døtrene kjørte på en rett strekning på E39 ved Hæstad i Rogaland skjer det noe som nesten utraderer hele denne familien. ( jeg sitter nå på barndomstedet til min lillesøster (mamma Anne-Cathrine) og meg, og jeg kjenner jeg får gåsehud og frysninger mens jeg skriver. Solen skinner utenfor i vakre Lofoten og det er stillle og rolig utenfor kl 07:20).

Familien kjører i en rekke på tre biler, de er bil nr. to i denne rekken. Litt foran denne rekken kjører det en bil, som ser ut til å miste litt av kontrollen og sneier et vogntog fullt av stål i retning Kristiansand. Vogntoget mister styringen og kommer i full fart over i motsatt kjøreretning, og sneier første bilen i rekken, for så å treffe Volvoen i fronten og forandrer den forholdsvise sikre stasjonsvognen til et ugjenkjennelig bilvrak. På noen få sekunder skjer det! Alarmen går!!

Politiet, ambulanser og Luftambulansen er straks satt i høyeste alarmberedskap og rykker ut. De første som ankommer er Luftambulansen, og det som møter dem er absolutt stillhet. Ikke et lite skrik kommer fra bilvraket. En fra redningsmannskapet sier i mitt møte med han i etterkant at dette er det aller verste som kan møte dem når de må rykke ut til nok en tragedie på veien. - Et lite skrik er i det minste et tegn på liv.

Fra debrifingen etter ulykken 17.07.06 hvor 3 familiemedlemmer ble revet bort. Følelsene og reaksjonene til mannskapet kom etter at den profesjonelle delen av jobben var gjort. Foto: Hans E. Jacobsen (Aftenbladet)

Synet som møter redningsmannskapet er forferdelig - men de er profesjonelle og starter sitt møysommelige arbeid for å sjekke ut hele bilvraket på leting etter liv. Mamma, pappa og et lite barn blir konstatert døde på stedet, et lite barn svever mellom liv og død. Hun blir øyeblikkelig sendt med luftambulanse til Stavanger Universitets sykehus.

Redningsmannskapet fortsetter med sitt arbeid, følelser blir koblet ut og det jobbes profesjonelt videre med å rydde fram de døde kroppene. Trafikantene i de andre bilene blir tatt hånd om, bl.a vogntogsjåføren og hans skadde datter. Det er mye å ta tak i, også på denne plassen hvor nok en frontkollisjon får skje.

Telefonen blir ringt til pårørende så fort kroppene er identifiserte.

Jeg får min telefon fra storebror rundt kl 16:45 den 17. juli 2006.

- Er du alene?
Jeg skjønner med en gang at noe er galt. Tankene raser rundt i hodet, og jeg tenker på hva som kan ha skjedd med mor eller far. ( de eldste går "normalt" bort først, det SKAL være naturens gang, tenker jeg nok).
Storebror fortsetter
- Du vet at Anne-Cathrine og Arnt-Olav skulle reise til Kypros?
(jeg tør ikke tenke, jeg tenker IKKE merker jeg).
- men det har skjedd noe på tur til Sola flyplass, de kom ut for en trafikkulykke.
(jeg svarer bare åja, pg tør ikke puste høyt)
Bror fortsetter:
- og både Anne-Cathrine, Arnt-Olav og ei av jentene er døde
( jeg husker jeg hadde lyst å skrike, men det kom INGENTING!)

Timene etter at dødsbudskapet er mottatt, kan jeg ærlig talt ikke huske så mye til, bortsett fra at jeg har dratt fram masse fotografier, minnebøker og alt som kan vise spor av min lille familie på Sørlandet. Tårene får komme, minnene får strømme på og jeg bare ER de neste dagene. Andre i vår storfamilie reiser nedover til Stavanger Universitetssykehus, både fra lillesøsters side og pappa Arnt-Olavs side. Den lille jenta som svever mellom liv og død og Kim trenger nå all den støtten de kan få. Jeg er ikke sterk nok til å reise fra Oslo og nedover til Sørlandet for først en uke har gått.

Far, bestefar og svigerfar til Arnt-Olav, Andrea og Anne-Cathrine, tar med seg deres sønn Kim og drar straks ned til Stavanger, like etter at alarmen går og telefonen med dødsbudskapet er mottatt. Det er først usikkert hvem av døtrene som ligger på sykehuset. Bestefar og broren har problemer med å gjenkjenne jenta som ligger i koma på SUS. Men Kim kommer plutselig på at det må være Thea (7) for han kan gjenkjenne at en tann er borte i munnen, og husker da at hun dagene før mistet nettopp denne.

(mens jeg skriver kommer nyhetene på radioen som står på i bakgrunn, om nok en trafikkulykke på E39 i Rogaland, ved Lund. En person sitter fast i bilvraket, og ambulanse og luftambulansen er på tur til ulykkesstedet.)

En av journalistene som var en av de aller første på ulykkestedet forteller om et tragisk syn, og hans reaksjoner i ettertid. På tur tilbake til redaksjonen måtte han bare kjøre til siden på vegen, og la tårene komme.

Minnevidoen ble laget noen uker etter at jeg var tilbake fra Sørlandet - og reaksjonene og tankene begynte å spinne.

Her kan du se innslaget på NRK Lørdagsrevyen 14. juli 2007 - i forbindelse med en roadtrip på Sør-Norske veger som jeg hadde, før folkemøtet og stiftelsen av foreningen Nei til Frontkollisjoner i Kristiansand, på ettårsdagen 17. juli 2007.

Jeg kjenner jeg begynner å bli tom og sliten. Så jeg velger å avslutte denne bloggposten nå. Jeg har tidligere blogget om livet etter denne tragedien som rammet vår familie denne dagen, 17. juli 2006 og stiftelsen av foreningen Nei til Frontkollisjoner. Les mer om dette både på denne bloggen og på http://www.geirrtangstadholdal.vgb.no.